reading someone's diary

is a kind of kiss, you know...

jeg leste denne setninga på bloggen til elizabeth for (jeg tror det er) 5 år siden. jeg vet ikke hvorfor, men det festet seg. jeg tror det har noe med intimiteten å gjøre. å skrive, iallfall noe så personlig som blogg, er mer intimt (og utrygt) enn å skrive faglige tekster som reportasjer. som noen av dere kanskje husker, hadde jeg en blogg for noen år siden. jeg skrev for det meste om livet som frilansjournalist, og prøvde å luke unna altfor personlige betroelser. likevel ble det for personlig å ha bloggen etter hvert.

nå er jeg tilbake igjen, og jeg føler meg tryggere denne gangen. som dere ser har jeg lagt opp til å skrive mer personlig, jeg tror nemlig det er enklere å moderere seg selv hvis man bevisst velger å dele litt fra sitt eget privatliv. i det legger jeg selvfølgelig ikke å skrive om krangler med kjæresten, mennesker som irriterer meg, et case jeg absolutt ikke kan fordra, men om ting som opptar meg. det er ikke sikkert det blir veldig spennende, og det skal være personlig, ikke privat. jeg vet ikke om noen har interesse av å lese her, og jeg vet ikke nøyaktig hva bloggen kommer til å handle om, men det er vel ting som former seg etter hvert.

enough talking... nå skal jeg se film og drikke pepsi! hvorfor? fordi jeg fortjener det. jeg har hatt hodepine i hele dag, og jeg har regnet matte.